Bermudatriangelet

Jeg kan huske jeg var fascinert av historier om Bermudatriangelet fra jeg var liten jente. Skip som forsvant sporløst, som aldri ble funnet igjen. Fly forsvant også. Bermudatriangelet ble til et mystisk fenomen, nesten som en myte. Det var en artikkel jeg fant på nettet i dag som penset meg inn på fenomenet igjen. Artikkelen forklarte forsvinninger mellom annet med værfenomener og vind som medførte ekstremt høye bølger, og det ble også stadfestet at i et område med stor båttrafikk så ville det også medføre et høyere gjennomsnitt av ulykker og forlis, som i sin tid var med på å forsterke myten om mystikken rundt Bermudatriangelet.
Men: det som fanget blikket mitt mest med denne artikkelen, var illustrasjonsbildet. Jeg har aldri reflektert over hvor dette mystikkens triangel har vært sånn rent geografisk. Det var derfor med undring jeg så at det ene hjørnet på triangelet var nær Miami, FL, et hjørne var ved San Juan, Puerto Rico. Det tredje hjørnet var, ikke overraskende, nær Bermuda. Så, ikke nok med at jeg ikke har satt meg inn i hvor dette triangelet har vært, jeg har til og med feriert ved to av hjørnene og vært på cruise  langs den ene siden av det, uten å vite at det var Der jeg var.
Jeg kan ikke si annet enn at det er med litt blandet følelse jeg leser artikkelen som forklarer mystikk med naturfenomener, så for å trøste meg sjøl litt, så skal jeg se om ikke Bermudatriangelet også kan være en metafor.
Det er egentlig ikke så vanskelig når jeg tenker på det. For det er ikke bare i havområder rundt Bermuda og sørlige Florida vi kan finne fenomener som kan få ting til å forsvinne på mystisk vis.
Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd å få energi og gode intensjoner sugd opp i et triangel av negativitet og dårlig stemning, slik at tiltakslysten har forsvunnet sporløst sammen med luften i ballongen. Hvor mange gode forslag og kreative løsninger har ikke blitt revet bort og oppløst seg i andres karbondioksidholdige utpust, slik at det ikke har vært spor igjen av de. Hvor mye godt humør har ikke blitt feid utover sjøen og druknet i andres altoppslukende behovsbølger eller bitre etterdønninger.
Kelly sier, når vi prater om slike tilfeller, at det er bare jeg som kan gjøre noe med det. Det er bare jeg som kan prøve å forhindre at disse tingene skjer, og det er bare jeg som kan forhindre at jeg blir dratt ned eller påvirket av disse menneskelige bermudatriangelene som vi alle har i rundt oss. Når jeg nettopp er blir robbet tom, er det lett for at disse samtalene ender med en tåre eller to, fordi det oppleves som for stort å skulle ta alt ansvaret selv for å være uberørt av de høye bølgene og understrømningene som energityvene i omverdenen skaper.
Det handler, som så ofte tidligere, om å jobbe med egne tanker og eget fokus. Jeg tror også det handler om å jobbe for å eliminere egenskapte miniatyrtriangler som kan dannes i mitt eget hode. Jeg tror at når det blir for mye å stå i mot utenfra, så skaper jeg et lite triangel med veggene motløshet, oppgitthet og selvkritikk som skaper et felt i midten som suger energi og livslyst til seg og får den til å forsvinne inn i de innerste krokene der jeg ikke ser de. Jeg tror ikke det er tilfeldig at fareskilt har triangelfasong.
Men nå har jeg da fått et nytt perspektiv som jeg må prøve å integrere inn i denne prosessen, i kampen for å stå imot de ytre triangelet og ikke minst de indre. For når jeg nå vet at det går an å feriere og cruise gjennom det originale Bermudatriangelet, så må det vel la seg gjøre å overleve den mer humane varianten av det også. Med litt jobb bør det kunne la seg gjøre å cruise forbi de negative bølgene, energityvene, og heller fokusere på å holde på det gode som jeg hadde med meg i utgangspunktet. Det bør la seg gjøre å puste med magen og stenge ute de dårlige vibbene fra tilfeldige eller kjente menneskene som jeg er i befatning med i løpet av en dag. Kanskje går det også an å skape omvendte triangler som tar opp i seg og nyttegjør seg energi. Kanskje jeg rett å slett må bruke mer av tiden min på de menneskelige solcellepanelene som jeg også har rundt meg. De som sparer opp solens energi, og som mer enn gjerne deler på det de har spart opp.
Jeg har noen solcellepaneler i meg selv også. Jeg vet at jeg har de, og jeg bruker dem også. Det hender bare jeg glemmer dem innimellom, og jeg glemmer lett at de også klarer å lade litt, selv om det er overskyet.
Dagens moral eller dette innleggets avrunding må bli noe sånt som at alle er tjent med å få bedre kontakt med sitt indre solcellepanel.  I tillegg er det lurt å betrakte menneskene rundt seg for å se hvem som byr på energi og inspirasjon, og som ikke kobler startkablene sine på batteripolene dine også de dagene du ikke har motoren i gang.