Vi har nettopp fått ny rammeplan for barnehager. Jeg skal ikke skrive om den. Men den føyer seg godt inn i bunken av mål om læring, og krav om læring, og forventninger til hva barn skal kunne få med seg i løpet av en dag, en måned, en hvilken som helst periode egentlig. Det er forventninger fra foresatte, besteforeldre og signifikante andre. Fra andre barn, og fra politikere.
Jeg har selvfølgelig ikke tenkt å si at læring eller kunnskap ikke er viktig. Det er klart der er det. Men i dag, når jeg var på tur ute i en verden som hadde blitt irrgrønn og heggduftende i løpet av natta, så tenkte jeg på hva vi kan lære av barna.
Vinden røsket litt i morell-og kirsebærtrærne langs veien jeg gikk. Jeg tok meg tid til å stå stille, og straks drysset det hvite,runde små kronblader ned over meg. Nesten som snø. Mens jeg sto der i bladvirvelen hastet joggerne og hundelufterne forbi, og en syklist sneiet meg nesten i iveren etter å tråkke seg raskest mulig fremover.
En tykk liten humle vinglet rundt blandt kirsebærblomstene. Først til en blomst, så til en annen. Den lodne kroppen var støvete men skinnende i solen. Guloransje og svart er ganske fint, tenkte jeg mens humla sjanglet videre med sine tynne vinger og non-aerodynamiske kropp.
Det fine været kom så brått på at ingen hadde rukket å slå gresset på ukesvis. Det var så langt at jeg kunne se at det duvet i vinden, nesten som en kornåker. Å se på bølgende gress gir meg den samme roen som å se på sjøen. Bølgene bevegelser, som naturens hjerteslag, glir inn i min egen hjerterytme og gi meg en indre so som jeg ofte leter etter på dager der jeg verken ser gress eller sjø, eller solen for den saks skyld.
Verden var full av dufter. Mandelblomsttrær og kirsebærtrærne lukter ganske svakt sammenlignet med heggen, men sammen og ispedd duften fra andre trær og gresset ble det overveldende. I urbane strøk kommer det også blaff av kanelboller og pølser da jeg passerer kiosker og kafeer på tur, og ved skeidbanene var det is-kø. Den luktet ingen ting, men det var fint å se at de små fotballspillerne ble hørt og fikk et innslag av sommerfølelse med is i solen.
Jeg tror at jeg fant fem barnet i meg på tur i dag. Jeg orket ikke være voksen og trimmende. Jeg orket ikke en gang å være fotograf, selv om jeg har nytt kamera med plenty funksjoner å utforske. Nei i dag trengte jeg å være barn på tur, og ha tid til små detaljer som snøaktige kronblader og tykke humler. Jeg trengte å tenke "wow, se på det svære stygge hodet" om statuen i Torshovdalen, uten å ha dårlig samvittighet overfor kunstneren som sikker hadde en tanke bak. Jeg trengte å slenge av gårde uten mål og mening, og bare ta inn over meg hvor grønt det var og hvor mye det luktet av vår.
Hvor kommer blåbærene inn, tenker du kanskje. Blåbærene var det som startet denne historien. Da jeg kom inn fra tur, var det tid for en lang dusj før det var tid for å spise. Og etter dusjen, mens jeg ventet på at steikeovnen skulle bli varm nok, så helte jeg noen blåbær i en kopp og slang meg ned på den kjølige sengen min. Og med ett var jeg så inderlig til stede i øyeblikket. Jeg kjenner på at med solen så letter tåken, og også at solskinn er mer enn d-vitaminer. Og på slike dager kan lykken rett å slett være noen blåbær i en kopp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar