Slike tanker kommer kanskje lettere etter en tur på kirkegården. Matematikk- og statistikkdelen av hjernen min går på høygear der jeg vandrer langs den stadig voksende hop av stein med kjente navn på. Og mange av dem nådde slettes ikke gjennomsnittlig levealder. Flere av dem har jeg nå blitt eldre enn, og andre har jeg snart nådd igjen.
Det som også fikk meg til å kjenne på min egen alder, er at jeg snart har like mange kjente der som i levende live. Det kan jeg jo sånn teknisk sett gjøre noe med da, for vennskap kan man etablere hele livet.
Som en kjempekontrast til dagens besøk var jeg på besøk på torsdag, til en nybegynner i livet. Ni måneder gammel, med stort smil og myke kinn. Tillitsfull og åpen for alt hva verden byr på, satt lille Julie i fanget mitt og betraktet meg med åpent blikk. Tenk å skulle smake alle smaker, eller lukte alle lukter på nytt. Tenk å ta seg tid til å kjenne på forskjellige overflater og strukturer eller høre musikk med helt nye ører. Å oppfatte verden uforstyrret og upåvirket av gamle erfaringer. Heldige Julie som har utsikt mot sjøen, med svaner og ender. Som alt nå kan å si ifra om hun er sulten eller trøtt, eller om hun vil ha litt selskap. Som har mange trygge hender og fang, og som kan bestige fjelltopper i bæremeis.
Det beste med hele besøket var at jeg var her og nå. Jeg frydet meg over møtet med dette vakre barnet som får tid og rom til å slå røtter, og som helt sikkert får applaus og oppmuntrende ord når det er tid for å teste vingene. Med årene har jeg sett så mye og lært så mye at jeg rett å slett fryder meg og gleder meg over slike møter, uten å tenke på alle som ikke har det sånn. Jeg forbeholder meg retten til uforstyrret å glede meg over de som får en myk og vakker start i livet, slik som vi alle fortjener. Vi kan ikke alltid leve med et "men" i baklomma.
Likeså skal jeg glede meg over å være i konfirmasjon i morgen, til nevøen min. Det er stort å se ungdom i startgropen til voksenlivet. Femten år er ikke mye, men det er en stund. Det er nok til å formes til en mal som skal tilpasses etter hvert som årene går. Det er mange tanker tenkt, og mange mil gått, og det er litt tid igjen før alle de store valgene. Kanskje vet også dagens konfirmanter at det går an å gjøre om et valg, eller rette opp en bulk, og at et påbegynt løp kan bli et annet løp.
Jeg må ta nok et kontrastbilde.
Alltid når jeg er her, så henter vi frem bygdebøkene, gards- og ættesogene som Hans Hyldbakk har skrevet. Det er mange bøker, mange slekter, mange historier. Dette er bøker som får myHeritage og andre slektsforskersteder på Internett til å blekne. For i tillegg til slekters gang får vi innsikt i historie, i før og nå. Jeg synes det er spennende lesning, og selv har jeg ættetavle som viser greinene tilbake til sekstenhundretallet.
Alle disse menneskene i disse bøkene, eller på ættetavlen, har ført frem til her og nå og oss. Det interessante er at mellom disse permene, som for meg omfavner gode historier og navn på generasjoner, her ligger også fragmenter av arvesynden. I disse bøkene kommer mye for en dag, som senere generasjoner har fått lide for eller glede av. Her kan man hente informasjon som selvfølgelig også kan leve sitt eget liv på folkemunne, som er å regne som små stjerner eller små skampletter på det pene familiebildet. Det er øynene som ser og hjertene som tåler som bestemmmer renningen i veven.
Og plutselig er jeg tilbake til foredraget om mobbing som jeg var på dagen før jeg tok turen hit. Der var det nevnt disse tankeløse utsagnene om at det ikke er så rart at barn er slik og sånn, for tenk hvordan søsken, eller foreldre eller besteforeldre var...
Alt vi holder på med, kan være på godt eller vondt. Vi er som vi er, og vi formes av de i rundt oss, men vi gjør våre egne valg også.
Lille Julie skal ta mange valg og fundere på mye i årene som kommer, og spør hun om råd, skal hun få svar. Edvard som konfirmeres har værtlitt lengre i løypa, og trenger kanskje enda flere råd, samtidig som han vet veldig mye alle rede. Jeg sitter her i mitt førtiåttende år, og kan fremdeles stille spørsmål som kommer ubesvart tilbake, og har lært at dette uttrykket "som du roper i skogen får du svar", kan være både artig og irriterende. Men alle tre skal vi vite at røttene har vi fått av våre forfedre, men vingene våre er det vi sjøl som kontrollerer når vi først har funnet dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar